Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen
Ingrid
Storholmen (f. 1976) ga ut romanen Her lå
Tirpitz i 2014, hennes sjuende bok. Forfatteren kommer fra Verdal, og
bakgrunnen for boka var det hun hørte de voksne fortelle da hun var barn: «Her,
unger, her lå Tirpitz». Hun forsto at det var noe alvorlig, det som hadde med
Tirpitz å gjøre. Tirpitz var Tysklands største slagskip under 2. verdenskrig;
Hitlers stolthet og de alliertes trussel. Det lå i Nord-Norge og Trøndelag frem til det ble
senket av britiske bombefly senhøstes i 1944. 971 mennesker omkom.
Storholmen
var på besøk her på biblioteket i begynnelsen av mars, og hun fortalte da at
hun jobber for å vise frem individet
når hun skriver; det konkrete, eksisterende mennesket, slik det lever under og
blir påvirket av de store, internasjonale hendelsene. Her lå Tirpitz består av tanker og refleksjoner de gjør seg;
soldatene på Tirpitz, familiene hjemme i Tyskland, og lokalbefolkningen i Norge.
Selv beskriver Storholmen boka som et oratorium, et kor av stemmer, som alle
forteller det de egentlig tenker og føler – det de ikke kan si til noen. Her
kommer det individuelle fram, det unike – som samtidig er det som er gjenkjennbart
hos alle mennesker. Gjennom min innerste virkelighet kan jeg leve meg inn i
din.
Jeg ble veldig rørt av historiene og stemmene
til de tyske soldatene. På vaskeseddelen bakpå boka står det at "soldatene
her blir avkledd det viktigste hinderet for identifikasjon: uniformen."
Det er riktig: de ble mennesker med følelser, tanker, håp og drømmer. Men da
følte jeg samtidig at jeg som leser ble avkledd; avkledd mine egne usynlige
uniformer, nemlig kategoriene jeg har sortert min kunnskap om nazistene i. Jeg
fikk ikke lenger se dem som uniformerte Andre, men jeg ble et menneske som sto
overfor et annet menneske, overfor mange andre mennesker. Det var sterkt.
Frihet og ansvar oppstår i det virkelige livet, i små og store øyeblikk der vi
ikke har noen fasit, men må stille med det vi har av klokskap, dumhet,
smålighet, ondsinnethet, feighet, vår kjærlighet og våre verdier. Det fikk meg
til å tenke på det Karl Ove Knausgård skriver et sted om forskjellen mellom
navnet og tallet: å sortere mennesker som tall, som nummer i rekken, gjør dem
mindre menneskelige i vår bevissthet og lettere å begå urett mot. Navnet, på
den andre siden, vitner om menneskelig verdighet. Navnet og blikket til et
menneske utstråler et imperativ: du skal ikke drepe (fra filosofen Emmanuel Levinas,
lett omskrevet). Hat mellom grupper falmer når vi klarer å se de andre som
mennesker. For meg gir Ingrid Storholmen i denne boka soldatene på Tirpitz et
NAVN. Det er en medmenneskelig handling. Og det opplevdes veldig sterkt.
Anbefales på det varmeste!
Hilsen Unni på Meldal Folkebibliotek avkledd det viktigste
hinderet for identifikasjon: uniformen." Det er riktig: de ble mennesker
med følelser, tanker, håp og drømmer. Men da følte jeg samtidig at jeg som
leser ble avkledd; avkledd mine egne usynlige uniformer, nemlig kategoriene jeg
har sortert min kunnskap om nazistene i. Jeg fikk ikke lenger se dem som
uniformerte Andre, men jeg ble et menneske som sto overfor et annet menneske,
overfor mange andre mennesker. Det var sterkt. Frihet og ansvar oppstår i det
virkelige livet, i små og store øyeblikk der vi ikke har noen fasit, men må
stille med det vi har av klokskap, dumhet, smålighet, ondsinnethet, feighet,
vår kjærlighet og våre verdier. Det fikk meg til å tenke på det Karl Ove
Knausgård skriver et sted om forskjellen mellom navnet og tallet: å sortere
mennesker som tall, som nummer i rekken, gjør dem mindre menneskelige i vår
bevissthet og lettere å begå urett mot. Navnet, på den andre siden, vitner om
menneskelig verdighet. Navnet og blikket til et menneske utstråler et
imperativ: du skal ikke drepe (Levinas, lett omskrevet). Hat mellom grupper
falmer når vi klarer å se de andre som mennesker. For meg gir Ingrid Storholmen
i denne boka soldatene på Tirpitz et NAVN. Det er en medmenneskelig handling.
Og det opplevdes veldig sterkt. Jeg gleder meg til tirsdag! Velkommen alle
sammen, dette blir en flott kveld
Hilsen Unni på Meldal
Folkebibliotek
Hjemme
– Borte, av Karl Ove Knausgård og Fredrik Ekelund
Denne boka er en brevbok. To kjente forfattere
skriver brev til hverandre om fotball-VM i 2014, mens det pågår. Den ene,
Fredrik Ekelund, er til stede i Brasil, der kampene spilles. Han går og ser noen
av dem, og ser andre på barer sammen med brasilianske venner. I tillegg spiller
han selv fotball med forskjellige mennesker han møter i Rio.
Uttrykket Hjemme-Borte
brukes til vanlig om lagene i fotballkamper, men her blir det også brukt i
videre forstand. Ekelund beskriver Brasil fra sitt perspektiv som en svenske
som er borte, mens Knausgård er hjemme i huset sitt i Sør-Sverige, og
ser kampene på TV. Man kan være både hjemme og borte i verden også; i det egne
og i det fremmede.
Brevene handler om mye mer om fotball, eller:
fotballen blir satt inn i rammen av det levde livet. En sentral
forståelsesramme de to utvikler i løpet av brevene – og som omhandler både
fotballen, livet og det å være menneske – er skillet mellom det katolske og det protestantiske. Dette er ikke forstått som kristen tro, men som
metaforer for ulike livsholdninger og personligheter. Katolisisme står her for livsbejaelse, et overskudd, noe strålende,
mektig, ærerikt og vakkert. Protestantismen
kobles til selvransakelse, følelser av skyld og skam, samt et fokus på
personlig ansvar hos det enkelte individet. Ekelund er katolsk i denne
forstand, Knausgård er protestant, og det preger synet deres på fotballen også.
Den «katolske» fotballen har en holdning om livsnytelse, mener de to; det er en
vakker form for fotball, som er
preget av overskudd, overflod og detaljer. Den «protestantiske» fotballen
dreier seg på den andre siden om arbeid,
ikke nytelse; å velge effektive veier til målet, og ikke kaste bort krefter på
det som er overflødig. Skillet spores historisk tilbake til de frigjorte
slavene i Brasil som protesterte mot arbeidet som monotont slit, og som derfor framelsket
en type fotball som dreide seg om leken og livsbejaelsen, om skjønnheten i det
unødvendige, det som i protestantisk (engelsk og tysk) fotball sees på som
ineffektiv sløsing. Ja, selv
fotballen er i siste omgang unyttig; den er lek, den realiserer ikke andre mål
enn seg selv. Nettopp derfor er den viktig: den er liv og fellesskap som feirer
livet og fellesskapet.
 |
| Bildet lånt fra VG |
Knausgård er en protestant som skulle ønske han var
katolikk, ifølge ham selv. Han ransaker seg selv, og har en sterk bevissthet om
egne feil, mangler og utilstrekkelighet. Han bærer på mye skyld og skam, men
han verdsetter åpenbart friheten og det personlige ansvaret som han knytter til
den samme livsholdningen; den friheten det er å kunne hvile på seg selv og ta
ansvar for det en selv er og gjør. Dette kommer fram når han kommenterer
kritikken han har fått fra enkelte feminister og antirasister i Sverige, som
leser ham inn i et undertrykkende og patriarkalsk system, og mener at bøkene
hans bidrar til å opprettholde dette. Knausgård mener selv at noe av kritikken
lar ideene, i form av dogmer, herske. Slik også enkelte
skandinaviske sosialister i sin tid hyllet kommunistiske diktatorer og
forsvarte Moskvaprosessene, mener Knausgård at når ideen gis forrang fremfor det nakne, sårbare menneskelivet, oppstår
det totalitære. Dette mener han at
enkelte svenske kritikere har gjort seg skyldig i. Debattklimaet i Sverige i
dag er preget av politisk korrekthet: alle er antirasister og demonstrerer mot
svenske nynazister, men unnlater å heve stemmen når antisemittisme og fysiske
angrep på jøder kommer fra andre grupper som selv er innvandrere, og dermed også
en gruppe man ønsker å solidarisere seg med. Slik blir antirasismen og
feminismen hos disse debattantene en kamp for det som alle allerede er enige om. Det blir mer et uttrykk for å
feire sin egen godhet og rettskaffenhet, framfor å forsvare virkelige
menneskers verdi der det er kontroversielt, og der det virkelig står noe på
spill. Dét er vanskelig, dét krever noe av deg.
Det minner meg som leser på at én persons borte er en annens hjemme – anerkjennelsen av den andres hjemme, å solidarisere seg med et du, fordrer nettopp at man ikke opphever fremmedheten, ikke
opphever skillet mellom hjemme og borte, men anerkjenner og snakker som et jeg
til et du, fra ett sted til et annet. En totalitær ideologi har et vi, et de og et man, men aldri
et du. Blikket til et du krever at du velger det gode for det
sårbare, pustende og elskende mennesket.
Slik hyller Knausgård og Ekelund, ut fra hver sin
livsholdning, livet og mennesket – og fotballen. Mange tanker og følelser
kastes fram og prøves ut, og knyttes alltid til forfatternes egne opplevelser
og levde liv, i likhet med mange av de andre bøkene til Knausgård. Tanken og
livet kan ikke bli fremmede for hverandre, synes Knausgård å si både med
metoden (å skrive om seg selv), og budskapet han formidler.
Anbefalt og skrevet av Unni B. 31. juli 2015
Følg Armfeldts armés tragiske marsj mot Trøndelag og
Trondheim i 1718.
Geir Pollens bok «Armfeldts armé» er fortellingen om et
felttog som blir en tragedie. Det er tidlig 1700-tall og Norden er stadig i
endring, og med erobringen av Trondheim ville Karl XII styrke Sverige som
stormakt. Utkommandert av en konge som ikke tok hensyn til at soldatene var
krigstrette og utslitte. At soldatene hadde dårlige klær og utrustning, og at
det ble satt i gang et felttog uten evne og mulighet til nok forsyninger av mat
og utstyr underveis.
Historien starter våren 1718 når Karl XII legger planer for
et nytt felttog mot Norge. I sør skulle 40 000 mann innta Fredrikshald og
Christiania, og i nord skulle 10 000 mann rykke inn fra Jämtland og ta kontroll
over Trondhjems amt. Det er de 10 000 soldatene fra Jämtland, under
kommando av general Carl Gustav Armfeldt, som får historien sin beskrevet i
denne boka.
Pollen er detaljert i sine beskrivelser: tid, sted, antall
personer og utstyr blir synliggjort og dokumentert. Sånn sett kunne dette kanskje
blitt en kjedelig bok, men det blir den ikke. Det er ei virkelig spennende bok.
Dette er norgeshistorie, lokalhistorie, krigshistorie og geografi, og samtidig
en folkeskildring fra 1700-tallet med enkeltmenneskers skjebner beskrevet.
Pollen har hovedfokus på fotsoldatene, men også hvordan bønder og folk flest i
Trøndelag og Jämtland led under arméens frammarsj.
Trønderne mobiliserte, men det er ikke dette forsvaret som
tar tabbe på svenskene. Nei, først og fremst den dårlige planleggingen,
utrustningen, og kanskje aller mest avgjørende, trønderværet. Dette er
historien om de 3 000 svenske soldatenes møysommelige marsj gjennom Trøndelag
og som mistet livet i snøstormen i Tydalsfjellene, og det er historien om
hvordan de brede bygder fra Innherred, Orkladalen og Gauldalen ble utarmet av
tvangsleveranser av fødevarer til armeen. Slik døde enda flere trøndere som følge
av sult og sykdom.
Pollen er en god historieforteller og formidler av et
felttog vi på forhånd vet hvordan ender, men han skriver med innlevelse og
fantasi slik at dette er blitt ei fascinerende og spennende bok.
Anbefales!
«Sanka ull» av Patti Smith
Etter å ha lest biografien om Patti Smith var derfor gleden
stor da jeg kom over en norsk gjendiktning av hennes bok «Woolgathering» - på
norsk «Sanka ull». Det er en liten perle av en bok, med bruddstykker av
erindringer om opplevelser, hendelser, gjenstander og mennesker.
Boka er satt med originaltekst på venstre side og gjendiktet
tekst til høyre.
Bare for å starte med det første; jeg har storkosa meg med denne lille boka. 70
sider nynorsk tekst, krydret med bilder i svart/hvitt, poetisk og vakkert
framført. Noen dikt og kapitler er lest mange ganger. Jeg har lest høyt både
for meg selv og for andre, denne stemningsboka er til for å deles J
Enkeltsetninger og vers kan stå for seg selv som glitrende
innsikt i et sekund av en opplevelse.
Å beskrive opplevelsen av boka er ikke enkelt, men Patti
Smith beskriver selv hva hun ønsker å formidle. Sitat fra side 15.:
«Eg har alltid førestilt meg at eg kom til å skriva ei bok, om berre ei
lita ei, som kom til å føre ein vekk, inn i
eit rike som ikkje kunne målast eller eingong minnast.»
Patti Smith klarte i hvert fall føre meg langt vekk, inn i
et rike som ikke kan måles, bare oppleves.
Anbefales av Marit
”Salme ved reisens slutt” av Erik Fosnes Hansen
Boken, som slett ikke er en avslutningssalme, men en historiereise om liv levd i noen av Europas storbyer. Bakgrunnen for disse historiene er R.M.S. Titanics skipsorkesters medlemmer. Enkeltmenneskers historier om familie, kjærlighet og ambisjoner, men også elendighet og sorg. Boka er tykk, men den kunne godt vært lengre! Opplevelsen av Europa i tiden rundt århundreskiftet er underholdende og godt skrevet.
Jeg begynte å lese boka med skepsis, men de personlige historiene grep meg raskt, og jeg ble helt oppslukt av fortellingene og måten de er skrevet på. Språket er fylt med bilder og beskrivelser som gjør personene levende. Her er historien om Jason som lever på bunnen i London, men også om vidunderbarnet Spot som vil bli komponist. Vi følger enkeltmenneskene gjennom gripende perioder i deres liv.
Sitat fra Spots historie: For du, Leo, resignerer nå, og du resignerer absolutt. Det er taust i deg og omkring deg. Der er ingen musikk. Engang var du en liten gutt i sollyset. Og denne lille gutten ble skåret opp på midten, mellom det som var ham og det som var hans sprog. Han ble en løgner, uten å ville det. Og dermed var han ikke lenger et menneske.
Historien forteller at orkesteret spilte mens skipet sank, men hvorfor forsøkte de ikke å redde seg selv? Hva hadde de opplevd som gjorde dem så sterke i slutten av livet, eller kanskje var det ikke sterke de var? Jeg skal ikke gi deg svaret, for kanskje vet jeg det ikke selv heller?
Anbefalt av Marit
